I lørdagens “Dagens Næringsliv” er det Jens Stoltenbergs tur i spalten “Med egne ord” på side 3.
«Handlingsregelen bidrar til å gi konkurranseutsatt sektor levelige vilkår» heter det.
Noen videre utdyping og underbygging av trosbekjennelsen mangler.
I en hver formuesforvaltning er det fornuftig å bruke avkastningen, og ikke la grunnkapitalen gå til forbruk. Men det er forskjell på forbruk og investering. Investering betyr å bruke kapital på noe man forventer vil gi større uttelling enn om man gjør ingenting.
«Statens pensjonsfond utland» (som Oljefondet formelt sett heter), skal ikke deles ut som milde gaver til all slags gode hensikter. Men det er forskjell på å gjøre ingenting og gjøre noe nyttig.
«Konkurranseutsatte bedrifter» som Stoltenberg skyver foran seg, er for eksempel veldig sårbare for norsk inflasjon. Hvis vi engasjerer et tysk, eller polsk, eller dansk, eller et hvilket som helst utenlandsk selskap til å bygge norsk infrastruktur (som f.eks. veier), så påvirker ikke det norsk inflasjon en millimeter. (Fordi vi ikke skaper større press i etterspørselen blant norske entreprenørselskaper.) God infrastruktur skaper muligheter.
Hvis en næring eller bedrift er så konkurranseutsatt (i forhold til utenlandske aktører), at arbeidsplassene står på spill, så er det bedre å kjøpe varer eller tjenester fra denne bedriften enn å henvise arbeidstakerne til NAV.
Mantraer har en plass i religion. Religion er ikke (eller bør i alle fall ikke være) politikk.
I noen tilfeller er det sikrest å sitte helt i ro og gjøre ingenting. Men ofte kan det være bedre å ta et tak.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar