Bilindustrien i USA er i krise. Da roper man på krisepakker og varsler død og fordervelse i stor skala om ikke myndighetene blar opp de helt store sedlene. ”Når finansinstitusjonene fikk, må vi også få!” Noen hjemlige politikere har også demonstrert stor evne til logisk tenkning og hjertelig rettferdighet. ”Vi må kunne bruke mer penger på.. [alle gode formål]. Krisepakkene til bankene viser med all tydlighet at hvis man bare vil, så er pengene der.”
Staten har tilført kapital til bankene. Det er ikke det samme som å gi bort penger. Staten skal nemlig ha noe igjen for den tjenesten. I USA har staten rett og slett kjøpt opp noen store banker. Hvis det gjør at banken kommer på fote igjen og kan tjene penger, - ja da kan staten selge aksjene med fortjeneste eller de kan sitte på aksjene og ta fortjeneste i form av utbytte. Akkurat det samme som alle andre som kjøper aksjer gjør. Ingen investor bruker penger på børsen av ren veldedighet.
Bilindustrien er viktig, først og fremst for 4 grupper:
1) De som jobber der
2) De som leverer varer og tjenester til industrien
3) De som har investert penger i selskapets aksjer
4) De som har lånt ut penger til selskapene
Industrien sliter fordi den har dyr gjeld og produkter som markeded for tiden ikke vil ha. (Dyre, drivstoffslukende SUV’er etc.)
Det er forsåvidt synd for alle om bilfabrikken går konkurs, men noen vil tape mer enn andre. De som veddet penger på at de skulle tjene enda mer penger når aksjene steg har tapt veddemålet. Men kommer vi til å se en verden av fotgjengere og syklende trimentusiaster? Kan det tenkes at noen tror vi fortsatt har bruk for biler og derfor er interessert i å overta? Kan det tenkes at det blir lettere å drive lønnsomt når gjelden (ved en konkurs) blir slettet? Kommer de nye eierne til å trenge arbeidere i fabrikken? Hadde man sluppet å legge om produksjonen hvis staten hadde reddet aksjeeierne?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar